No more drama.

Jeg bare nevner det. Nå er det nok action på ei stund her. For meg holdt det aboslutt at min beste venn havna på sykehuset. Så havna jeg på sykehuset og måtte operere blindtarmen. (Det er forresten utrolig at en så liten ting, som ikke har noen funksjon i kroppen kan skape så intense smerter. Huff) Samme kvelden kjørte pappa og broren min utfor med bilen. Og de var ikke de eneste som hadde det. Heldigvis ble ingen skadd. Nå er det bare en ting som gjenstår, som jeg håper går bra, så kan kanskje livet bli normalt igjen etterhvert.

Det kan rett og slett bli for mye av det gode. Problemet med alt dette er bare at ingenting av det har vært av det gode.