Min usynlige venn.

I anledningen 5 siders lang bokanalyse i norsk har jeg fått gleden av å ta opp tråden med min kjære barndomsvenn Guro.
Guro er ei lita jente som mister faren sin og må flytte til den store skumle byen sammen med mamman sin. Jeg liker Guro. Ho ser verden gjennom sine egne øyne, og ser ting på en måte jeg nesten hadde glemt at gikk ann. Guro skulle noen ganger ønske ho var usynlig. Så kunne ho bare titte frem når det passet henne. Da tenker jeg at Guro er neimen ikke så dum. Jeg kunne nok lært noen triks av henne.
Jeg koser meg sammen med Guro. Ho minner meg om hvor enkel verden kan være, men samtidig hvor mye små ting kan bety.